I det nye opplaget av bind 1 er rettelser tatt hensyn til.


Det er også lagt inn litt av historien om den tyske statsborgeren Willy Hauck som bodde i Valnesfjord.

Rettelser og kommentarer til boka Fauske under 2. verdenskrig

Bind 1. Overfallet

Oppdatert 24.8.18

Kapittel 2: Livet i Fauske før krigen kom til Nordland.

Gårdsbrukene lå nært inntil Forretningsområdet

Side 36:


Kristen Hansen er blitt til Kristen Jensen i siste linje i første avsnitt. Kristen var død før 1940 og det var hans sønnesønn Peder Kristensen og hustru Wally som hadde overtatt bruket som er vist på bildet på side 35.


Kapittel 5: 22. – 25. mai

Fauske bombes

Side 77:


Gårdsbruket til Peder Kristensen og hustru Wally Kristensen vist på bildet på side 35.


Kapittel 6:

Fauskegutter ble drept av fransk mine

side 103-104:


En av de drepte er navngitt som Otto Johansen, Fauske. Navnet var hentet fra en tidligere Fauskebok der forliset er omtalt.

I oversikten over falne fra Fauske er han navngitt som matros Otto Olsen, mens i slektsboka bind II heter han Otto Johannesen.

Faren het Ole Hagerup Johannesen, Holstad. Han står ikke i registeret til slektsboka og har derfor vært litt vanskelig å finne.

M/S Blåmannen var mye brukt for frakt for Ankerske og Gruberne og de ansatte var derfor fra Fauske og Saltdal.

 

Otto visste at det var en farefull ferd han skulle ut på. Før han dro avtalte han med en i familien at dersom han ble drept, skulle Berhard Olsen, en eldre bror, arve hans påbegynte hus på Holstad. Det skjedde også, og Bernhard bygde ferdig huset. Han giftet seg med Valnesfjordjenta Olfrid Nordmo i desember 1945. Hun var også merket av krigen. Hennes forlovede Hans Arnolus Hansen ble dødelig såret av en granatsplint i mai 1940, da de østerrikske bergjegerne kom over ved Moen. Han døde ved Sulitjelma Sykehus etter tre dager. Det er bilde av Olfrid Normo og Hans Arnoldus Hansen på side 135 i bind 1. Det er datter av Olfrid, Bodil Korneliussen, som har fortalt historien.


Kapittel 8: 28--29. mai

Bergjegerne tar seg over Saltdalsfjorden

Det ble sendt en rekke telegrammer og ringt inn rapporter fra fronten for å oppdatere Falkenhorst. Rapportene ble handskrevet i skrifttypen SÜTTERLIN, som er veldig vanskelig å lese. Steinar Nystad har fått oversatt en sentral rapport av en norsk venn i Tyskland som kan denne skrifttypen. Han bor i Düsseldorf og er gift med en tysk dame. Skriftypen ble forøvrig forbudt i Tyskland i 1942.

Oversatt til vanlig språk lyder rapporten slik:


"Fra: Gruppe Feuerstein, 29. mai 1940 klokken 19.25.

Til: XXI.1a (Falkenhorst).

Gruppe Nake i kamp på begge sider av den sprengte brua ved Finneid (3 km vest for Fauske). Omringnings-kolonne i kamp om overgangen ved Moen.

Det er etter forespørsel landet sjøfly ved Rognan for henting av tilfangetatte briter (cirka 15) samt kastet utstyr (Abwerfgeräts) og fallskjermer."


Fallskjermene som ble brukt for å forsyne de framadstormene bergjegerne med ammunisjon og mat, ble returnert

til Værnes og brukt på nytt. Briten ble i første omgang internert i Trondheim.

Vi ser altså at østerrikerne hadde tatt seg over Finneidstraumen ved halvåtte-tiden den 29. mai, men at det fortsatt var motstand.


Kapittel 9: 29.-30. mai

Siste trefninger

Side 158-192:


I omtalen av de siste trefningene i Djupvik er det referert til flere skrifter som tilsier og antyder at det var flere drepte og sårede østerrikere. Dette synes jeg nå er veldig usikkert. Jeg tror at det er mest sannsynlig at det ikke var noen drepte, til tross for at det står på den tyske krigskirkegården i Botn at det er overført tyske graver fra Djupvik (og Fauske). Her finner jeg heller ingen som døde den 30. mai da trefningen var.

I Palle Pedersens artikkel med tegning i en Sørfoldbok står det at major Omdahl slapp fienden nært innpå seg før han ga ordre om ild. Dette er i motstrid til det Bjørn Rendall har avdekket i samarbeid med Tord Enge høsten 2017. Denne fortellingen synes mer rimelig.

Dersom noen har andre opplysninger er vi svært interessert. 30.11.2017 Kjell Bakken.


Djupvikbygda ble krigsskueplass.

Side 158-161:


Det påstås i boka at brua ved utløpet av Kvitblikvatnet, over Storosen, og Seljeåsbrua litt lengre nord ikke ble sprengt. Trond Moan forteller at dette er feil. Hans mor, Edith Myrvoll fra Djupvik, hørte at begge bruene ble sprengt. Soldaten som skrev fortellingen som det er referert fra i boka må ha husket feil. Thorvald Grønås fortalte at han og flere andre ble satt til å bygge opp bruene igjen.

Edith Myrvoll har også fortalt at hun var på vei opp Seljeåsen da de første bergjegerne kom syklende langs veien i retning Mobrua.  Det var dørgende stille – helt til de kom mot Mobrua. Da braket det løs. Etter evakueringen da hun kom hjem så hun at  huset deres hadde blitt truffet og et skudd hadde truffet vevstolen.


Trond Moan gjør ellers oppmerksom på at Kvitblik skrives med én k, ikke to som er brukt i boka. Det er en kjedelig feil, det hjelper ikke at retteprogrammet i word vil ha to k-er og lager rød strek når det skrives med én k.


Kapittel 10

Wehrmacht hadde etablert seg permanent

Side 178:


Sjømannen fra Valnesfjord som ble drept etter å ha overlevd én bombing tidligere het Olav og ikke Ole som det står i boka. Olav Johannes Hagen var sønn av Alfred Hagen og Jørgine Forsberg som bodde i Djupos i Valnesfjord. Han var nummer 4 i en søskenflokk på 9. Han ble 24 år.

Han var marinegast og fyrbøter på D/S Ariadne som gikk fra Lofoten til Skottland. Det førte Røde Kors-flagg, men ble altså bombet av tyske fly.

Første bombingen opplevde han under kampene i Norge da han tjenestegjorde på vaktfartøyet Ingrid, da den ble senket av tyske fly i Bodø.