Fra magasinet Folk før 2011:

Denne stilen skrev Sigrun Moan som elev ved Fauske realskole  i 1947. Hennes far Arne Klungseth arbeidet ved Ankerske som verksmester, og Sigrun hadde gjennom ham god viten om marmorbruddet og steinarbeidet. Fauske Slektshistorielag er glade for å få bruke denne stilen om marmorbruddene, som i dag er nedlagt etter om lag 120 års virksomhet. Med det forsvant Fauskes kanskje mest særpregede og tradisjonsrike bedrift ganske så ubemerket.

Et besøk ved Ankerske marmorbrudd og fabrikk

Av Sigrun Moan

Marmor finns flere steder i Norge, dels kalkspat, delt dolomittmarmor i forskjellige farger. I fjellet ved Løvgavlen er Norges største marmorfelt. Det rekker fra Klungset til Hammarfall i Sørfold.

Marmoren i dette store feltet ble allerede kjent på midten av 17-hundretallet, men først i 1882 startet ingeniør Dr. H. Stoltz en liten marmorbedrift i Løvgavlen.

I tida før det ble noen drift i Løvgavlen, bodde det en mann i Tortenli som hette ”Jens Ørhanso”. Han var synsk. Flere ganger mens han var på fjellet og gjette så han liksom mange hus i Løvgavlen, og om kveldene når det var mørkt så han blink og blink av lys som beveget seg, og han hørte snakking og sang, skyting og larm. Folk som han fortalte det til trodde at han var tullet, men senere fikk de se at han hadde vært framsynt.

I bruddet

Det første tida det ble arbeidet i Løvgavlen var det ikke lagt jernbanespor ned til fabrikken på Fauske, så marmoren fra bruddene ble kjørt med hest på vinterstid og dradd ombord en fembøring og ble fra fembøringen ført til båten som lå ute på havna.

I 1888 overtok Chr. Anker marmorbruddet. Nå ble det bygd jernbane fra Løvgavlen til Fauske og utskipningskai, og det ble innført maskiner og sager fra Belgia. Det kom også faglærte folk fra Belgia, blant annet belgieren Eli som lærte dem å bruke sagene. I denne tida ble mye marmor i blokker ført ut av landet, blant annet er det brukt Fauskemarmor i det keiserlige museum i Moskva, operaen i Stockholm og flere andre bygninger. Svenske rallare – ”Skånings-Pelle”, ”Smålandsnisse”  og flere kom for å arbeide, og i 1896 arbeidet således 130 mann i bruddene. Svenskene brukte vidbremmede hatter og gikk sid i bukserompa. Mange av bygdens folk tok etter dem. De snakket nesten bare svensk, og kledde seg likedan som dem. Den som da ikke brukte vidbremmet hatt og snakket svensk ble foraktelig kalt ”bonde”.

I 1895 solgte Anker bruddene til et dansk-norsk selskap ”Den Ankerske Marmorforretning”.

Før ble marmor fra bruddet sendt til Fredrikshald og ble saget og opparbeidet der, men i 1905-6 ble fabrikkbygningen og maskinene flyttet til Fauske. Ved et besøk i bruddet får vi se hvordan arbeidet der foregår. I den øverste bruddet med den kvite marmor kan man innbille seg at man er kommet inn i et tempel. Det lyser så hvitt av de loddrette veggene i solskinnet at man nesten ikke tåler se på det. Like ved er et brudd med praktfull rød marmor, og et stykke derfra er en forekomst av blå- og grønnlig marmor. I bruddet får vi se hvordan sagingen av marmoren foregår. Først blir det boret og meislet ut noen store hull, 1 m. i diameter, ett i hvert hjørne av det stykket som skal utskjæres. I de hullene settes sagkolonner nedi, og mellom dem går det en stålwire som dras rundt med motorkraft. For at stålwiren skal kunne skjære steinen blir den tilført en blanding av sand og vann. Senere blir marmorblokkene delt opp i mindre blokker.

I fabrikken

Da vi kom til fabrikken fikk vi se hvordan steinene ble videre forarbeidet. Ute på lagerplassen lå fullt av steinblokker i mange forskjellige farger. Verksmesteren fulgte oss rundt og forklarte oss hvordan arbeidet foregikk. Først ble de store blokkene ført inn i sageriet. Dette foregikk på den måten at blokkene ble lastet på en stor vogn hvor det var plass til mange blokker. Vogna ble så kjørt på skinner under sagene. Selve sagen består av en svingbar opphengt ramme, som det er fastkilt tynne jernplater i (sagblad). Avstanden mellom sagbladene bestemmer hvor tykke platene skal bli. Sagbladene går fram og tilbake og hver gang de svinger, løftes de litt og en blanding av sand og vann tilføres.  Denne sandtilførselen foregår automatisk. Et stort hjul med skovler fører en blanding av sand og vann opp i en beholder og fra denne renner den utover sagbladene.

Vi går videre og kommer inn i sliperiet. Vi teller fem slipemaskiner som alle er i gang. Platene som slipes legges på et bord og en roterende skive påsatt carborundums-knaster føres fram og tilbake over platen til den fargen som ønskes kommer fram. Vi hører at slipingen har stor betydning for å få fram fargenyansene. Slipemaskinene brukes også til polering. Etter at platene er finslipt blir de polert med en filtskive og polerpulver.

Inne i sliperiet ser vi en stabel vakre grønne plater og spør hva de skal brukes til. Det er til Rådhuset i Oslo, sier verksmesteren og forteller at til en vegg i festsalen går det med 500 m2 av disse platene. Vi spør om Ankerske har levert stein til andre bygg i Oslo, og han forteller at de har levert stein til blant annet Redernes Hus, Oslo Sparebank, Høires Hus, omtrent alle hus på Nansens plass, Telegrafbygningen og Tinghuset i Trondheim og mange andre.

Marmor til India og Afrika

Også her i Nord-Norge er det levert en mengde stein. Til Namsos og Bodø er det til gjenoppbyggingen (etter krigen) levert en mengde steinplater. I Bodø til Grand Hotell, Jakhellngården,  Godtemplarhuset, Svaneapoteket med flere. Verksmester Klungseth forteller videre at Ankerske har sendt stein helt til India, til Australia, Afrika, ja overalt i verden.

Inne i verkstedet er det stor travelhet. Blant annet ser vi en som holder på med skulpturarbeide. Vi går bort til ham, og han forteller at det er en overligger til en peis til festgalleriet i Rådhuset i Oslo. Og på denne holder han på å hugge et relieff. Det forestiller ei mor med et barn og i bakgrunnen ser vi Akershus festning.

I huggeskuret står 2-3 mann og hugger monumenter. Mange store monumenter er levert og blant dem kan nevnes: Bautasteinen over Elias Blix og Oskar Sundt.

Deretter går turen til skriftbua. Der ser vi to mann som holder på med en inskripsjon på et par monumenter. En av skrifthuggerne forteller oss hvordan arbeidet foregår: Først blir bokstavene tegnet på papir, så blir papiret klistret på monumentet og bokstavene blir hogd ut. Vi får også se tegninger til noen monumenter.

Både under og etter krigen har transporten vært vanskelig på grunn av manglende tonnasje, men ved Nordlandsbanens åpning til Lønsdal vil transportvanskelighetene bli en del forbedret. Og den dag Nordlandsbanen kommer helt fram til Fauske, vil den ha stor betydning for forretningens drift.

Vi får opplyst at ved fabrikken arbeider i dag mellom 50 og 60 mann.

Vi takker tilslutt verksmester Klungseth som har vist oss rundt, og alle arbeiderne som velvilligst har svart på våre spørsmål.